er vel bedre enn skår i gleden? Jeg har forstått (på tide må man vel si) at enkelte mennesker vil jeg bare aldri forstå. Det finnes mennesker som er flinke og hyggelige og sjarmerende og smarte og morsomme og pene og så videre, som jeg i og for seg beundrer og kanskje skulle ønske jeg lignet, men som jeg overhodet ikke forstår hva foregår oppe i hodet på. Og jeg liker vel dem vel heller ikke. Og de liker ikke meg. Og en av disse er kanskje grunnen til den andre, men jeg vet ikke hvilken.

Men ting har en tendens til å gå bra, selv om man kanskje skulle sett at noe var annerledes, så innser man ofte i ettertid at det var like greit at det ble sånn likevel.

Jeg hater urettferdighet. Men av og til er det bedre å la ting bli usagt, når man vet at det å si noe ikke kan føre noe godt med seg. Som jeg ble minnet på av en svigermor i går, man skal vurdere nøye hva man velger å la seg irritere over (sitat Hanna Kvanmo).

Jeg forstår ikke hvordan jeg ble så utrolig tradisjonell! Når skjedde det liksom, jeg var da ikke slik før? Nå kunne jeg like så godt levd på 50-tallet. Men hadde jeg gjort det hadde jeg vel gjort alt jeg ikke vil gjøre nå, bare av prinsipp for å bevise at jeg kan. Men poenget med kvinnekampen var da vel aldri at alle kvinner skulle bli som menn, det var at man skulle ha et valg! I stedet føler man seg som en sviker fordi man velger det som nå er gammeldags.

Forøvrig har jeg verdens beste mann. Jeg fikk “Sex and the City”-skoboksen i julekalenderpakke i dag. Kose mannen!